Det er veldig viktig at du setter deg godt inn i hva selektiv mutisme er først, slik at rett hjelp tilpasses den enkelte. Små skritt med masse mestring underveis er veien å gå!
Selektiv mutisme (SM) er en diagnose som stilles når en person, til tross for et fungerende språk, ikke greier å snakke i spesifikke situasjoner. SM klassifiseres under angstlidelser, da nyere forskning har avdekket at tilstanden er sterkt tilknyttet sosial angst (Lundahl, Ørbeck & Kristensen, 2012). Det er antatt at selektiv mutisme forekommer hos omtrent én prosent av befolkningen, med en liten overvekt blant jenter (Cohan, Price & Stein, 2006). Det er også bemerket at forekomsten av selektiv mutisme er noe høyere blant flerspråklige (Elizur & Perednik, 2003).
En enkelt, entydig årsak til selektiv mutisme (SM) har ennå ikke blitt identifisert, men flere studier antyder at det er et komplekst samspill mellom genetiske faktorer, individets temperament, samt ulike utviklings- og miljømessige påvirkninger (Cohan et al., 2006; Hua & Major, 2016; Muris & Ollendick, 2015). Samtidig forekomst av tilleggsdiagnoser er vanlig, og forskning indikerer at mer enn 90% av barn med selektiv mutisme (SM) opplever også sosial angst, mens mellom 30% og 70% har utfordringer knyttet til språkforstyrrelser. Det er også dokumentert tilstedeværelse av andre samtidige tilstander (Perednik, 2016, s. 7).
Barnehage og skole er ofte utfordrende miljøer for personer som opplever selektiv mutisme. Dette skyldes ikke mangel på vilje til å snakke, men vanskeligheten med å uttrykke seg. Mange opplever at ordene bokstavelig talt setter seg fast i halsen, samtidig som hjernen kan gå i en slags “frysemodus” som er kroppens naturlige forsvarsreaksjon (Johnson & Wintgens, 2016) (les mer om dette her).
Selektiv mutisme er en hetrogen tilstand, og graden av kommunikasjon og bruk av gester varierer betydelig fra person til person. Noen er helt stille, mens andre kan snakke med noen få utvalgte venner. For noen kan det være visse begrensninger, som vanskelig å snakke med personer av det motsatte kjønn eller voksne for eksempel. En annen gruppe, kalt “low profile SM,” kan være vanskelige å oppdage, da de ikke er helt tause, men gir korte og stive svar, som “ja,” “nei,” eller “vet ikke.” Uansett graden av kommunikasjon, oppleves angstnivået like sterkt for alle som opplever selektiv mutisme.
Særlig i skolesammenheng forventes det at barn skal være i stand til å kommunisere verbalt. Hvis barnet opplever betydelige utfordringer med å uttrykke seg, kan skolen bli en svært utfordrende arena, med mindre det blir satt inn tiltak og støtte. Når barnet er så låst i sin kommunikasjon at til og med kroppsspråket blir sterkt begrenset, blir hverdagen krevende.
I slike tilfeller kan det oppstå situasjoner der barnet ikke klarer å uttrykke grunnleggende behov som smerte, sult, behov for toalettbesøk, latter, eller hoste. Videre kan barnet ofte engste seg for om en finner lekekamerater i friminuttene, da barnet kanskje unnlater å søke deltakelse i lekene på grunn av de kommunikasjonsutfordringene det opplever.
«Hvorfor er det bare jeg på hele skolen som er så sjenert? Det er bare meg!»- jente 6 år. Mange kjenner tidlig på det å være annerledes og ikke helt passe inn. Denne jenta fikk bildekort til å bruke på skolen. Hun hadde kort som dekket vanlige behov, men dro hjem og laget sitt eget kort, for det trengte hun. Der sto det; «Jeg er alene».
Vi kan aldri tvinge noen med selektiv mutisme til å snakke! Alle vil gjerne kunne snakke fritt, tausheten er ikke noe barnet selv velger for å være vanskelig. Alt de vil i verden er oftest å kunne snakke slik som andre.
Anbefalt lesing er Heidi Omdal sin forskningsbaserte og fagfellevurderte bok: “Når barnet unngår å snakke. Selektiv mutisme i barnehage og skole”.
Når barn er tause, blir kommunikasjonsmønsteret mellom barnet og andre ofte fastlåst. Barnet opprettholder den tause rollen enten fordi voksne prøver for hardt, for tidlig eller for lite. For å reagere riktig i møte med de tause barna ma en voksen ha en klar, og helst forskningsbasert strategi. Jo lenger barnet er taust, jo sterkere blir frykten for eller fobien mot å snakke.
Kilder
Cohan, S. L., Chavira, D.A. & Stein, M.B. (2006) Practitioner review: Psychosocial interventions for children with selective mutism: a critical evaluation of the literature from 1990-2005. Journal of Child Psychology and Psyhiatry, 47 (11), 1085-1097.
Cohan, S. L., Price, J. M., & Stein M. B. (2006). Suffering in silence: Why a Developmental Psychopathology Perspective on Selective Mutism Is Needed. Journal of Developmental and Behavioral Pediatrics, 27(4), 341-355.
Elizur, Y.& Perednik, R. (2003) Prevalence and Description of Selective Mutism in Immigrant and Native Families: A Controlled Study. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry
Johnson, Maggie; Wintgens, Alison (2017/2016) The selective mutism resource manual. (2.edition) London: Routledge
Lundahl, K., Ørbeck, B., & Kristensen, H. (2012). Selektiv mutisme hos barn og unge – en
veileder. Jaren: PP- tjenestens Materiellservice.
Omdal, H. (2016). Når barnet unngår å snakke : selektiv mutisme i barnehage og skole. Oslo:
Universitetsforlaget.
Perednik, Ruth. (2016) The Selective Mutism Treatment Guide: Manuals for Parents Teachers and Therapists. Second Edition: Still waters run deep. Jerusalem:Oaklands